Den nye G.T?

Da snakke itj e um Gin and Tonic som forsåvidt e kjøle godt, minj vår alles kjære Gammeltante Gjertrud! Ho ha levd alle sine 86 år alene uta nå form for mannlig kontakt, så vidt oss vet ialfall...Det spekuleres i um ho ha haft en litinj samevenn der oppi Finnmark for mange år sida, minj d tru itj e d æ nånn som tærs å spekuler ti... Dæ e da lure på æ um ho ette å ha levd i 30-40 år som single, berre bestemt se for at det itj va nå håp fær ho hell um ho rett å slett vart så vant mæ å vårrå for se sjøl at tankinj på å få en mannsperson inn i livet rett og slett skremt ho? Ho bodd ei tid på Heimdal og ei tid i Finnmark der ho rbedd som sykepleier og det æ godt mule at det va nå kjekke kara som kom inn med forskjellige skader...kanskje ho te og mæ rbedd under kriginj mæ soldata der det oppstod en romanse som oss berre kan drøm um? E kjenne no at e vet altfor lite um ho G.T te å uttal me um livet henna, minj e har såpass my kjennskap te min egen kjærlighetshistorie at e kan uttal me um den, og det æ denj e vil gang litt innpå no. E vart en gång spådd te å bli den nye G.T. En som bor i ander endinj tå huset t nevøen sin å plage vettet tå fælk mæ å vårrå så nysgjerrig og snokåt at te og mæ Odd Nelvik ha vårte mesunnele. E ha som mange vet verre singel og forholdsvis godt fornøgd mæ dæ livet i 6 år no, og det va faktisk min ex (min eneste ex) som forutsåg det her skrekkscenarioet. Mer ell minder uskyldig og ironisk sagt, det utsagnet ha e berre mæ me sida! Kanskje æ det frykt for å end opp som ho G.T som gjær at e går igjennum den ene mislykka forelskelsen ette den andre? Kanskje e rett og slett stresse altfor my? E ha for lengst innsjitt at problemet ligg sjå me sjøl og sjøl um litt drittkasting um det motsatte kjønn hjelpe på ei lita stund så kjem itj e unda det at det e som te slutt må skjerp me og tåk me sjøl i nakkinj! Det æ vanskele å sei kåss en ska oppfør se og kåss en ska gang fram for å vekk interesse hos det motsatte kjønn og e tru alder d finns nå fasit. Di fleste råd går ut på å vårrå de sjøl å ta det me ro. Hvis du gjær det vil den rette dukk opp når du minst vente det... e ha venta lite og leng og e prøva å vårrå me sjøl, minj det skjer itj nå. Kanskje ligg da problemet i at e itj klara å vårrå me sjøl? Ette å ha opplevd et par nesten forhold så bli e settanj at me spoersmålet: K va det som gjekk gæle? Va det det at e vart for ivrig og skremt bort vedkommende? Va det at e ikke vist nok tå me sjøl og ikke gjedd han nok å gang på? Va det at e va for beskjeden å ikke tok nok initiativ? E ha mang gång vurdert å send ut et spørreskjema te mine tidligere forelskelser og finn ut kår problemet ha ligge. Ikke altfor mange spørsmål, berre nok te at e kunna ha sjitt et mønster, sett opp en statistikk. Tenginj æ itj at e itj kose me som singel for det gjær e verkele, minj e vil itj bli så komfortabel mæ å vårrå for me sjøl at e itj savne å hå en å kåmmå hem te, en å ligg i armkrokinj te, en som kan gje me kompliment, en som gjær at e føle me trygg. Det æ skummelt å bli så vant med å vårrå for se sjøl at en utvikle så mange uvaner og finn så mange måta å underhold se sjøl på at tankinj på at en anna person ska kom inn i livet dett og krev nå tå de skremme vettet tå de og te å mæ gjær de litt sint. Nei, e ska itj bli som ho G.T. E vil itj at min eneste glede i livet ska bli å hent posten og plag naboanj mæ litt sladder. Nei, e ska tåk me sammen, finn ut kånn e æ og vårrå den person fullt ut. Å hå trua på se sjøl og hå trua på at kjærligheten verkele finns der ute en stan æ en bra start. Da fæ e håp at det finns en der ute for me som tøle at e rape ganske høgt ette e ha ete my mat, at e fis litt i søvne og at e av og te æ litt træg.